Tidligere temautstillinger

  • FUZZ- Teknologien som forandrer musikken

  • BACKSTAGE SESSIONS - Stjernene bak Øya 2004- 2014

    “MONUMENT” - Seigmen 1992- 2004

    HELLBILLIES - Norge rundt

  • ARRESTERT - Innhentet av fortiden?

    Med blanke ark - Alf Prøysen 100 år

  • Punk i Oslo 1980- 1982

    På sporet av Knudsen og Ludvigsen

    Under radaren - punk-hiphop-house

  • Norwegian Black Metal - part one

    Norges største plakatvegg

    Eger-sommer

    Kjekt å ha - Øystein Sunde

  • Hat og kjærlighet

Få et gjensyn med et utvalg av tidligere temautstillinger lengre ned på siden.

FUZZ! - Teknologien som forandrer musikken (2017)

Temautstillingen åpnet oktober 2017, men er senere blitt en del av hovedutstillingen i senteret.

  • 20. oktober 2017 åpnet den faste utstillingen "FUZZ! Teknologien som forandrer musikken" på Popsenteret. - Oppleve hvordan lyd farges av forskjellige instrumenter og tidsepoker.

    Lurer du på hvilke instrumenter Röyksopp sverger til for å forme sitt egenartede lydbilde? Er du klar over hvilken enorm betydning elektrisiteten og jackpluggen har hatt for musikkens utvikling? Eller hvordan Sigrids produsent Martin Sjølie skapte soundet på «Dont`t kill my wibe»? Kanskje du drømmer om å skape ditt eget?

  • Den røde tråden i utstillingen er resultatet av møtet mellom musikk og teknologi - fortalt gjennom fortellerstemmene til kjente artister som Jarle Bernhoft, Röyksopp, ARY, Fay Wildhagen, Miss Tati, Tarjej Strøm, Karin Krog, Torgrim Eggen, Thomas Feldberg, Torgny Amdam, Carmen Villain, Martin Horntvedt (Jaga Jazzist), Brynjulf Blix og Petter Baarli (Backstreet Girls), meritterte produsenter som Martin Sjølie (Sigrid), Bjarne Stensli (Sivert Høyem) og Kjetil Bjerkestrand. Utstillingens «guider» og eksperter er Eivind Staxrud (Raga Rockers), Even Ormestad (a-ha), Peter Baden og Henrik the Artist.

  • Sammen med mange fantastiske artister inviteres besøkende til et univers der man selv kan synge, lage musikk og skru effekter - og oppleve hvordan lyd farges av forskjellige instrumenter og tidsepoker.

    På instrumentstasjonene kan du lære å skru effekter og spille gitar, bass, keys og trommer. Her finner du instruksjonsfilmer tilpasset ditt nivå- enten om du er nybegynner eller ekspert.

  • Katalog: FUZZ- Teknologien som forandrer musikken

HELLBILLIES
- Norge rundt (2015)

Fotoutstilling med fotografier av Trygve Indrelid

  • Vi ferier Hellbillies 25 års jubileum med fotoutstilling høsten 2015. Fotograf Trygve Indrelid har fulgt Hellbillies på turné i et halvår og utstillingen viser frem et av Norges største og mest forlkekjære band og publikummet deres.

  • I forbindelse med bandets jubileum har fotograf Trygve Inderlid og musikkjournalist Cecilie Asker fulgt bandet på Norgesturné i et års tid. Gjennom samtaler og dokumentasjon i bandbussen, backstage, på scenen og i utallige hotellbarer har de forsøkt å knekke Hellbillies-koden: Hvordan de har blitt et av de største og mest folkekjære bandene vi har her hjemme. Dette har blitt til biografien Hellbillies 25 som gis ut på Cappelen Damm 10. september 2015.

  • Hellbillies er unike i norsk musikksammenheng på flere måter. Ikke bare lager de sjangeroverskridende musikk som både tar opp i seg by- og bygdekultur, men de kan også by på det som trolig er norsk musikkbransjes mest mangfoldig og sammensatte publikum. I både byer og på bygda, i det ganske land, på tvers av geografiske, kulturelle, aldersmessige og økonomiske variabler, finner man folk som digger Hellbillies. Man kan spørre seg hva det er med dette bandet fra Ål som gjør at de har opparbeidet seg så mangetrofaste fans?

    Noe av svaret på det spørsmålet finner man langs norske riksveier og landeveier. Motoren i Hellbillies-maskineriet har gjennom hele karrieren vært deres konsertvirksomhet. Det er på veien de har blitt stadig bedre musikanter og det er der de har truffet stadig nye fans. Med mer enn 1700 konserter i Norge på samvittigheten så langt, er det få andre norske band som har hatt muligheten til å sette sitt preg på stor del av musikklivet rundt omkring i dette landet.

    Historien om Hellbillies er ikke bare historien om et band, det er også historien om det norske konsertpublikummet. Og det er nettopp i møte mellom band og publikum at magien oppstår. Hellbillies er viden kjent for å være et band som leverer 100 prosent på hver eneste konsert, uansett hvor de spiller og hvor mange som er tilstede. Skal man fortelle historien om Hellbillies er man derfor nødt til å være der det skjer igjen og igjen, nemlig på konsertscenen.

“MONUMENT”
Seigmen
1992- 2004
(2015)

Fotoutstilling med fotografier av Bjørn Opsahl

  • Fotograf Bjørn Opsahl har fulgt Seigmen fra han tok bilder av dem på Sentrum scene i 1992. Publikum får i utstillingen “MONUMENT” se bilder fra disse første årene, gjennom 90-tallet og frem til i dag.

    Utstillingen på Popsenteret vil vise både studio- og konsertfotografier, og er satt i sammenheng med en tidslinje med klipp og rariteter og en ny dokumentar om forholdet mellom Seigmen og Bjørn.

  • Seigmen var et av 90-tallets største og mest visuelle band - mye takket være de sterke bildene signert fotograf Bjørn Opsahl. Denne våren (2015) er Tønsberg-bandet tilbake, med en ny plate, turné, bok og utstilling på Popsenteret.

    Det er en kjent sak at fotografens rolle noen ganger er sentral i formingen av et bands eller en artists image. Tilfeldighetene ville ha det til at et av livebilde av Seigmen skulle bli det første “rockefotoet” Bjørn Opsahl fikk på trykk - i det legendariske musikkbladet Puls.

    Senere ble han fast fotograf for bandet og visualiserte musikken på sin måte, fra det ikoniske “Sølvbildet” (“Total” - 1994) til “Tistjerna” (“Enola” - 2014). Begge bildene symboliserer brorskap i bandet.

  • Utdrag fra boken “Seigmen” av Bjørn Opsahl, Arvid Skancke-Knutsen og Harald Rosenløw Eeg (Cappelen Damm, 2015).

    De startet opp som Klisne Seigmenn i Tønsberg i 1989. De ga ut noen av de sterkeste rockeplatene her hjemme, og solgte mer enn noen hadde forventet. De fikk Spellemannsprisen, og spilte inn plater i Los Angeles og London. Etter ti hektiske år ble de oppløst.

    Seks år senere kommer Seigmen sammen igjen. De blir det første rockebandet som spiller i den nye Operaen i Bjørvika. De opptrer i 40-årsdagen til HKH Haakon Magnus, og får kronprinsen med seg på gitar på scenen. Så går de i studio, og lager sitt første studioalbum på 17 år.

    -Når vi ruller i gang Seigmen, er det et monster som settes i bevegelse. Det er det vi kaller Dyret. Det er noe utrygt over det, noe som vi ikke helt har kontroll på. Det er som å dra ut i den mørke skogen med vennene dine, sier Kim.

    Dette er historien om fem musikere. Om voldsomme oppturer, store triumfer og fatale feiltrinn. Om vennskap som settes på prøve. Og om Dyret som nekter å bli sendt til hvile.

BACKSTAGE SESSIONS - Stjernene bak Øya
i ti år (2015)

Fotoutstilling med fotografier av Stian Andersen

  • Stian Andersen har vært og er en viktig fotograf for norsk populærmusikk. Han er også en viktig fotograf for “rockefotografiets” status som et kunstuttrykk. Hans evne til å heve et artistfotografi til et ikonisk bilde gjør at artister fremstår som noe utenom det vanlige. Og det er det artister vil. Det er også det publikum vil. Alle vil ha noe utenom det vanlige, noen spesielle og interessante artister å lytte til - og se på.

    Med serien “Backstage Sessions” viser Stian at han behersker det glamorøse og det rå, det ekte og det oppstilte, blitzens kulde og naturens varme, det myke og det harde, det kalkulerete og det ektefølte, det distanserte og det nære.

    Vårt ønske om å vise denne utstillingen på Popsenteret startet for et år siden. Hans hårete prosjekt dokumenterer like mye en av Norges viktigste festivaler, med sin ambisiøse og spennende booking, og den viser Stian Andersens evne til å formidle artistene og musikken i brøkdelen av et sekund.

    For populærmusikken har fotografiet vært og er fremdeles et av de viktigste virkemidlene for å vise hvilken sjanger de tilhører, og til å skape interesse, mystikk og et evig liv. Heldige er de som har blitt, eller skal bli foreviget av Stian.

    Takk til Stian og Øyafestivalen ved Arnt (BS-initiativtaker), Claes og Birgitte for at vi har fått kuratere og vise frem denne utstillingen her på Popsenteret.

    Paal Ritter Schjerven
    Kunstnerisk leder/ Kurator

  • Stian Andersen (født 1973) er en av Norges aller fremste musikkfotografer. Han reiser verden rundt på oppdrag for norske og internasjonale oppdragsgivere og har fotografert arister som Iggy Pop, Johnny Cash, Prince, Daft Punk, Ramones, Prodigy og Oasis.

    Han startet med serien “Backstage Sessions” i 2004, og har fått de fleste artistene han som musikkelsker ønsket seg foran kamera. Utstillingen viser at Stian behersker fotografering på fysisk film på et meget høyt nivå. Det er vakkert og røft, oppstilt og ekte, nært og ærlig på en gang.

  • https://www.nrk.no/kultur/utstillingen-_backstage-sessions_-viser-bilder-av-oya-artistene-backstage

  • https://www.oyafestivalen.no/nyheter/ti-ar-backstage

ARRESTERT - Innhentet av fortiden?
(2014)

Temautstilling på Popsenteret 2014

  • Hva har David Bowie, Metallica, Salt'N'Pepa og Elvis Presley til felles? Fem kjente norske artister deler sine fortellinger om idoler og inspirasjonskilder, og hvordan dette har påvirket deres uttrykk. Aktuell og engasjerende utstilling om image, identitet og musikk.

    De fem artistene gjør i utstillingen rede for hvorfor de har stjålet fra sine idoler – og publikum kan, gjennom åstedsbefaring i temaparken, selv ta stilling til om de arresterte er skyldige i imagetyveri – eller om de bare hyller sine idoler og tydeliggjør hvilken sjanger de er knyttet til.

  • Til alle tider har image og identitet vært knyttet til samtidens politiske og kulturelle arena- og motet som har fulgt disse. Det har alltid vært mange identitetsskapende faktorer i musikken generelt, og i populærmusikken spesielt. Popsenteret vil gjennom fem sterke artister med klare referanser forsøke å vise sammenhengen mellom noen av dagens og fortidens stilarter innen populærmusikken.

    Vi stilte oss noen spørsmål: Hva er dagens motebilde og imageuttrykk tuftet på? Hvilke elementer benytter en artist eller band når de bygger image i dag? Hva er bakgrunnen for at folk velger sin visuelle fremtoning som de gjør? Er det et valg tatt i forhold til musikken de liker og kanskje spiller?

    “Skille seg ut og høre til”- det evige motstridende og naturlige kompleks. Er vi alle en del av en individuelt uniformert flokk? I populærmusikkens natur har det alltid vært en sterk kraft i det å vise at man er en tilhenger av en sjanger gjennom hår, klær og effekter. En klan kan gi trygghet- og er med på å skape en felles selvforsterkende identitet, en identitetshavn i en periode av livet man leter etter noen faste fellesrammer. Likevel vil mange skille seg ut og være spesielle. Det er vanskelig. Også for artister. De vil vise sin tilhørighet i musikkhistorien- tydeliggjøre for publikum hvilke sjangere de hører inn under. Hvilke referanser de vil at publikum skal se i dem. Samtidig vil de skille seg ut og bli husket for noen klare særtrekk. Kompleks virkelighet og spennende fiksjon vevet sammen.

    Stjeler vi alle fra fortiden? Det at mange stilarter stadig kommer tilbake på nye måter - betyr det at alt er gjort før? Har vi alltid stjålet fra våre forfedre og gjort det til våre eget? De forskjellige musikkimagene, med sine ikoniske og tidvis ekstreme frontkjempere har stadig inspirert flere mennesker.

    Er image bare et visuelt uttrykk, eller følger det med en holdning og kulturarv som vi tar hensyn til? Og hva er de kulturelle signalene i dag sett i forhold til hva det betød i tiden da stilarten kom inn i motebildet for første gang? Og er det noe som må være en del av identiteten vår?

    Og hva kommer nå? Noe nytt? Eller bare nye versjoner og sammenblanding av det som allerede har vært? Den som lever får se.

    Det har for oss vært en spennende reise inn i fem image- sterke artisters verden - håper dere også får en fargerik ferd gjennom musikkhistorien! God fornøyelse!

    Med vennlig hilsen
    Paal Ritter Schjerven
    Kunstnerisk leder/Kurator, Popsenteret 2014

  • De fem artistene gjør i utstillingen rede for hvorfor de har stjålet fra sine idoler - og du kan, gjennom en “åstedsbefaring”, selv ta stilling til om de arresterte er skyldige i imagetyveri eller om de bare hyller sine idoler for å tydeliggjøre hvilken sjanger de er knyttet til.

    Stella Mwangi (STL)
    “Jeg følte jo at mange så på meg litt rart. Det var noen ganger vi overdrev veldig mye.”

    Petter Baarli (Backstage Girls)
    “Jeg merker med én gang et band som er falskt, hvor det er tilgjort. Aldri stol på et band som ikke svetter på scenen”.

    Mariann Rosa (Surferosa)
    “Mitt forhold til David Bowie er så sterkt at jeg mistenker at han er faren min”.

    Vidar Busk
    “Du skal aldri se ut som publikum når du går på scenen. Du skal skille deg helt ut.”

    Erlend Hjelvik (Kvelertak)
    “Jeg tar tatoveringer med motiver jeg synes er kule, og da har det blitt en del hodeskaller. Det skal være litt evil for at det skal bli fett”.

PUNK I OSLO 1980- 1982
(2013)

Fotoutstilling med fotografier av
Marianne C. Brantsæter

  • «PUNK I OSLO, 1980-82» formidler Oslos harde kjerne av punkere på tidlig 80-tall. Bildene til Marianne Brantsæter er en unik dokumentasjon av dette miljøet. Hennes ønske om å være tett på disse unge menneskene - som mange helst gikk en omvei rundt - gjorde at hun selv ble dratt inn i kulturen.

    “Nå, 30 år etter, fremstår bildene som et unikt materiale. Ikke bare viser de et «ukjent Oslo», de dokumenterer også eksistensen av et miljø som ikke fantes der før og som ikke lenger finnes i dag. For meg er portrettene de viktigste bildene - det å fange kontrasten mellom det tøffe og det sårbare.” - Marianne C. Brantsæter om utstillingen

  • Marianne C. Brantsæter (født 1957)
    - Utdannet fotograf på Sogn yrkesskole (1979- 80), med “punk-reportasje” som hovedoppgave.
    - Foto-workshop med Christer Strömholm, Uppsala 1981.
    - Deltok i en rekke fotoutstillinger i 1980-årene.
    - Medlem av Forbundet Frie Fotografer.
    - Dr. polit i sosiologi ved Universitetet i Oslo 2001.
    - Post.doc-prosjekt om fotografiske presentasjoner av kjønn 2006.
    - Har siden jobbet som faglitterær forfatter.

  • Marianne C. Branstsæters fotografier dokumenterer Oslos harde kjerne av punkere tidlig på 1980-tall. det var blitt mye svarte klær og naglebefengte skinnjakker på denne tiden. Så hvem var de?

    Det var ingen ensartet gruppe. De var under (under 20 år). De flest kom fra Osloområdet eller Østlandet. Noen kom fra andre steder i landet. Noen jobbet, noen gikk på skole mens andre foretrakk å ta det rolig. Noen var husokkupanter, mens andre betalte leie eller bodde fremdeles hjemme hos foreldrene sine. Noen bodde også på gata. Mange var beleste, og andre hadde glødene interesse for litteratur, film, tegneserier og annen B-kultur. Andre kunne ikke lese. Noen spilte i band, skrev, tegnet eller fant andre uttrykksformer for sin kreativitet. Mange av de kan i dag sikkert betraktes som gode “samfunssstøtter”.
    Alt for mange er døde.

    De pleide å henge ved “Statuetten”, Brynjulf Bergsliens statue av Henrik Wergeland, i Spikersuppa. Senere holdt de til utenfor “Nasjo”, Nasjonaltheateret T-banestasjon. Utseendemessig var punkere svært ekstreme i et motebilde som var langt mindre variert enn i dag, enten det gjaldt hår eller klær.

    Reaksjonene uteble ikke og det var ikke uvanlig at voldelige konfrontasjoner oppsto. Derfor opptrådde ofte Oslos punkere i flokk, da det innebar trygghet, særlig på kveldstid.

  • Emilie Christine Hellberg Saksæther, Knut Erik Solhaug. (2013, 10. januar).

    https://www.nrk.no/osloogviken/punk-i-oslo-1.10867273

På sporet av Knutsen & Ludvigsen (2013)

Temautstilling på Popsenteret 2013- 2014.

  • I høstens temautstilling på Popsenteret opplever du deres unike verden, ser Øystein Dolmens karakteristiske tegninger og hører bakgrunnen for deres musikalske og verbale absurditeter som gjorde de to til scenefavoritter og plateartister.

    Knutsen og Ludvigsen representerte en kontrast til den "etablerte" barnekulturen gjennom sine låter og mange påfunn. Hva var utgangspunktet for dette ”rebellprosjektet”, og hvorfor ble disse to karene i tunnelen så populære? Svaret finner du kanskje når Dolmen selv forteller om tilblivelsen og utviklingen av Knutsen & Ludvigsen. Både barn og voksne får mulighet til å utforske deres ville univers i denne interaktive og levende utstillingen.

  • Knutsen & Ludvigsen snakket og sang seg inn i den norske folkesjela i løpet av en regnvåt uke i fellesferien 1970. I Barnetimen for de minste fikk vi møte to små fyrer som ikke bodde i et hus, men inne i en tunell. I avisene kunne man lese at skaperne av Knutsen & Ludvigsen het Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen. Man kunne også lese at de to representerte noe helt nytt her i landet - visene deres kunne nemlig høres på av både voksne og barn.

    Utover 70-tallet inntok de to tunnelboerne den ene scenen etter den andre. Teaterforestillinger, film, grammofonplater, radio, TV og etterhvert bøker. I sene nattetimer utover 70-tallet kunne radiolytterne få stadig nye rapporter fra miljøet rundt Bakklandet Bassangforening. For å gjøre det hele enda litt mer forvirrende slo de seg også sammen med Arve Tellefsen, Kaare Ørnung og kalte seg da Den norske Mosartensemble.

    Knutsen & Ludvigsen huskes også for improvisert barneteater med megetsigende titler som Jakten på den forsvunne Bæpe, Frosk i taklampa og Juba Juba. De ble fremført hundrevis av ganger fra slutten av 70-tallet og helt frem til 1986. (Nokså sikre kilder påstår at manuskriptene til disse forestillingene gjerne var kladdet ned på ett eneste A4-ark). i 1983 spilte de inn det som skulle bli deres store klassiker - men også deres svanesang - Juba Juba. Med låter som Kanskje kommer kongen, Eg ve te Bergen, Godmorgen Norge og ikke minst Dum og deilig har albumet ved en rekke anledninger blitt kåret til et av Norges beste gjennom tidene.

    Mot slutten av 80-tallet ebbet dog samarbeidet ut. Men etter år med solokarrierer og en rettsak i forbindelse med en forretningsmessig uenighet, samles de igjen på Rockefeller i Oslo, januar 1999. Æren for gjenforeningen gikk til DumDum Boys etter å ha spilt inn Knutsen & Ludvigsens låt Kan det være nødvendig å være sint? som en kommentar til rettsaken. Konserten på Rockefeller ble til publikums elleville begeistring starten på duoens andre karriere. Mange i hovedstaden vil nok trekke frem konserten på Øyafestivalen i 2006 som et av de store høydepunktene.

    21. april 2010 kommer det triste budskapet om at Gustav Lorentzen har gått bort, og Øystein Dolmen er nå alene om å formidle den videre arven etter Knutsen & Ludvigsen. Deres historie og musikk lever videre på egenhånd - og nå her på Popsenterets utstilling “På sporet av Knutsen & Ludvigsen”.

    Tekst: Jon Erik “Beatles” Høgvold

  • “På sporet av Knutsen & Ludvigsen” er mer enn bare en utstilling. Det er en oppdalegsesreise gjennom popsenteret, bestående av både mimring, dypdykk, lek og egen deltagelse.

Under radaren
Punk-hiphop-house
(2013)

Temautstilling om subkulturer i Oslo 1980- 2000

  • Musikken har i mange tilfeller brakt med seg opprør. Tidvis som opprør mot det bestående, mot foreldregenerasjonen eller som forsøk på bryting av politiske bølger.

    Med UNDER RADAREN ønsker vi ikke bare å se på musikken i seg selv, men sette fokus på subkulturene rundt musikksjangerne punk, hiphop og house i Oslo i perioden 1980- 2000. Gjennom visuelle opplevelser, tekst og intervjuer med sentrale personer ser vi på hva som dro folk inn i kulturen, hvilken motivasjon de hadde for å holde på, og hva som skjer når subkultur blir motkultur.

    I denne temautstillingen har vi stilt følgende spørsmål til sentrale skikelser:
    - Hvordan ble den en del av subkulturene og hva var deres rolle?
    - Hva trigget miljøene til å utvikles fra “uskyldig” opprør til blodig alvorlige konfrontasjonskulturer?
    - Ble kriminaliseringen skapt av motstanden de opplevde, eller tok de den til med hensikt?
    - Hvor er opprøret nå?

  • Punk - eller mer korrekt hardcore ounk - var en videreføring av den første punkbølgen som skylte inn over Europa i overgangen mellom 70- og 80-tallet. Det som hadde vært en ikke-politisk protest ble etter hvert politisert og musikken ble mer aggressiv. Kulturen var ikke basert på musikken, men musikken var en stor del av kulturen.

    Det var ofte sånn at det var demo på dagen og gig på kvelden, men det var ikke alle som kom på gigen fordi de var taua.
    - Harald Fossberg (Hærverk)

    På begynnelsen av 1980-tallet var Norge preget av høy arbeidsledighet blandt unge, og boligene var dyre. Punkerne krevde husrom og et sted å være, og okkuperte derfor tomme bygårder. Mest kjent er Skippergata og Blitz (Pilestredet). Et av målene med okkupasjonene var å skape et selvdrevet aktivitetshus for ungdom. Oslo kommune var en god støtte i starten, men da støtten ble fjernet manglet det ikke på reaksjoner.

    Medvirkende:
    - Harald Fossberg
    - Katja Benneche Osvold
    - Jan-Martin Jensen
    - Peter Amdam

  • Hip-hop oppsto i New York på 70-tallet og var en kultur basert på DJ-ing, rap, dans og graffiti. Sommeren 1984 ble norgespremieren på filmen “Beat Street” en spydspiss i den første norske hip-hop-bølgen. Filmen viste sammenhengen mellom, musikken, dansingen og graffitien, og inspirerte norsk ungdom til å breake langs Karl Johan på dagtid og male graffiti langs T-banelinjene om natten.

    Blir du håndtert som kriminell lenge nok [….] da er det lett å bli ekstrem og miste noe av den moralske samvittigheten.
    - Tommy Flåten (Tommy Tee)

    Men allerede i 1986 kunne man erklære hip-hop som massekultur død, og den gikk bokstavelig talt ned i undergrunnen. I offentlighetens lys gikk hip-hop fra å være en positiv ungdomskultur, til å bli en lyssky og ulovlig aktivitet som i økende grad ble kriminalisert og forsøkt bekjempet. i 1986 erklærte dessuten graffitimiljøet åpen krig mot Oslo Sporveier - en konfrontasjonslinje som resulterte i Oslo kommunes nulltoleranse mot graffiti i 2000.

    Medvirkende:
    - Tommy Flåten (Tommy Tee)
    - Lars Undli (Pay2)
    - Martin Bjørnersen
    - Sabri Kitmitto (DJ Saber)

  • House - eller rave - har som hip-hopen også amerikansk opprinnelse. Housekulturen hentet tankegods fra 60-tallets hippiekultur og hadde en “peace and love”-filosofi i uttrykket. Det var dansen som sto i fokus og alle skulle få være med. Musikken var orientert mot techno, dance og house - enkelt og dansbart.

    Sammensetningen av folk […] det var transer og homser og horer og kongelige og punkere, ikke sant- alt var lov da.
    - Øyvind Aarlid (DJ Geronimo)

    Via media ble kulturen kjent for å være en arena for omfattende bruk av dop - særlig ecstasy - selv om dette ikke var et mål for arrangørene. Da housepartyene utover 90-tallet ble arrangert på etablerte arenaer som Sentrum scene og Oslo Spektrum, fikk kulturen økt fokus i media og de negative sidene ble så godt synlige at det måtte settes en stopper. “Det nye dopet” første til at housekulturen og arrangørene ble uønsket steder og fortsatt er det i dag.

    Medvirkende:
    - Olle Løstegaard (DJ Olle Abstract)
    - Tony Anthun (DJ Tony Anthem)
    - Øyvind Aarlid (DJ Geronimo)
    - Thomas Olsson (Professor Scuba)

Kjekt å ha - Hærtatahørt fra Øystein Sundes verden (2012)

Temautstilling på Popsenteret fra 01. september - 19. desember 2012.

  • ”Kjekt å ha” er en retrospektiv utstilling som ser på Øystein Sundes imponerende karriere – delvis koblet til vrengt gitar, baljebass, fantasifulle ompaphoner og andre underlige instrumenter. I utstillingen forteller han selv tingenes historie gjennom personlige notater og morsomme filmklipp, som bringer oss til mange spennende hendelser i hans karriere.

  • Øystein Sunde er an av Norges mest særegne og folkekjære artister. Hans blanding av talking blues og norsk humor, med språklig akrobatikk og satirisk undertone, har gitt Sunde en eventyrlig suksess. Han har solgt 1,1 million plater fra karrierestarten på sent 60-tall og frem til i dag. Sunde har mottatt over førti plater i sølv, gull, diamant og platina, og er den eneste som har fått Årets Spellemann to ganger (i tillegg til én gang som Gitarkamerat).

  • Vi på Pospenteret ønsket å finne ut hva det er ved artisten Øystein Sunde som har gitt han en så imponerende karriere. Vi fant:

    • En kombinasjon av stor kreativitet, musikalitet og forakt for det standaristerte skolesystemet. Ordet “drøft” fra norsktimene er det Sunde karakteriserer som Norges styggeste ord, og han gir en særdeles kjedelig kjemilærer æren for at han skrev gjennombruddslåta Jaktprat i en dobbelttime på Schous tekniske institutt.

    • En nysgjerrighet som musikalsk oppfinner, og stadig undring over hvordan instrumenter virker, for så å lage dem selv. En oppfinner som også skaper nye gitarer og rare instrumenter som ikke er navnt i musikkpensum noe sted.

    • En stor glede over å jobbe med andre musikere og komikere. Hans utallige band, konserter og show sammen med andre artister viser hans iboende musikalske kreativitet og ønske om å utvide horisonten igjen og igjen.